En liten legende...

Det var en gang en gjetergutt som lå

under den varme dundynen sin. Da så

han for sitt indre øye - uten å vite om

han drømte eller var våken - hvordan

det lille barnet lå i den hårde krybben

sin på en håndfull strå og frøs, fordi det

ingen dyne hadde. Han så tydelig både

barnet som lå på det fattige leie, og seg

selv, som lå under dynen. "Dette er for

galt" tenkte han, "her ligger du godt og

varmt mens det lille barnet må fryse i

stallen."

Og i et hopp var gjetergutten ute av

sengen og rullet dynen sin sammen; og

han tok den under armen for å bære den

til det sted hvor han hadde sett barnet.

Men da han gikk med dynen under

armen, barfotet og hurtig over snø-

markene, stod med en gang en lysende

engel foran ham. Og engelen sa: "Vær

uten sorg og bekymring du gode

menneske. Det lille barnet fryser for alle

menneskers skyld, og også for din. Men

du skal engang sitte ved barnets side i

himmelen, og når klokkene ringer

juledagen inn, da kan du ryste dynen

utover jorden, så dunene danser og

hvirvler nedover mot marken."

Og når det nå snør på juledagen, da

vet vi at gjetergutten ryster dundynen, så

de lette, hvite dunene danser og hvirvler

og hyller alt inn i uskyldens farve. Og

busker og trær og skog og mark sover

rolig under det lune teppet som engang

ble gitt til det himmelske barn, og som

derfor kommer alle skapninger til gode.