Som det kommer frem fra mitt forrige innlegg, er flott håndarbeid noe jeg er veldig glad i. Bare så synd at jeg ikke er noe flink med slikt selv...jeg beundrer de som kan det, tryller frem det ene etter det andre. Tenk å kunne lage seg en unik pute, for ikke å snakke om et quilteteppe *drømme* jeg kan omtrent ikke sy en rett søm engang.
Det eneste jeg kan hekle, er oldemorsruter. Og nå når høsten er her, ja, for den er det. Da tok jeg frem lappene mine igjen. Det er det, det er, lapper, ikke teppe. Og de har vært forsømt siden tidlig i vår. Men de siste dagene har jeg produsert bra, til å være meg. Så motet steg. Jeg skulle bare hekle lapper. Hvor mange? Nei, det vet jeg ikke, skal ikke vite det. Bare kose meg og hekle lapper.
I takt med at haugen med lapper ble større. Steg altså motet. Og håpet.
Og troen på at dette en gang blir et teppe. Kanskje snart. Har mange lapper nå. Nærmer seg.
På tide å finner ut hvor landet ligger... blir sikkert positivt overrasket.
Frem med metermål, og kalkulator.
Snakk om nedtur.
Flink til å ta motet fra meg selv.
Det er uoverkommelig mange lapper igjen.
I helgen skal jeg på husmorferie, sammen med åtte herlige jenter som jeg studerte sammen med for ti år siden. Vi har enn slik kosehelg i året. Gleder meg til å se alle igjen, til god mat og drikke, og masse skravling.
Kanskje lappene får være med, mulig de i så fall blir forsømt da også.
Det jeg i hvert fall skal ta med meg, i helgen, er et visdomsord jeg fikk av GroLinda.
Lev alt du orker, det er feil å la være.
