Det var en gang en gjetergutt som lå
under den varme dundynen sin. Da så
han for sitt indre øye - uten å vite om
han drømte eller var våken - hvordan
det lille barnet lå i den hårde krybben
sin på en håndfull strå og frøs, fordi det
ingen dyne hadde. Han så tydelig både
barnet som lå på det fattige leie, og seg
selv, som lå under dynen. "Dette er for
galt" tenkte han, "her ligger du godt og
varmt mens det lille barnet må fryse i
stallen."
Og i et hopp var gjetergutten ute av
sengen og rullet dynen sin sammen; og
han tok den under armen for å bære den
til det sted hvor han hadde sett barnet.
Men da han gikk med dynen under
armen, barfotet og hurtig over snø-
markene, stod med en gang en lysende
engel foran ham. Og engelen sa: "Vær
uten sorg og bekymring du gode
menneske. Det lille barnet fryser for alle
menneskers skyld, og også for din. Men
du skal engang sitte ved barnets side i
himmelen, og når klokkene ringer
juledagen inn, da kan du ryste dynen
utover jorden, så dunene danser og
hvirvler nedover mot marken."
Og når det nå snør på juledagen, da
vet vi at gjetergutten ryster dundynen, så
de lette, hvite dunene danser og hvirvler
og hyller alt inn i uskyldens farve. Og
busker og trær og skog og mark sover
rolig under det lune teppet som engang
ble gitt til det himmelske barn, og som
derfor kommer alle skapninger til gode.